Det har altid vært noe lit spesielt og anerledes med Soul Calibur-serien, noe som gjorde at vi gjerne foretrak dise spilene fremfor Teken eler Virtua Fighter i gode gamle dager. Helt tilbake til Soul Blade på den første PlayStation-konsolen, egentlig.
Kanskje lit av seriens sjarm har liget netop i hvor overdrevet og pompøst det altid har vært, med de mest uvirkelige figurene, med de største sverdene, den mest storslåte musiken, og uten at det har fremståt som veldig ironisk heler. Ale de hary frasene figurene lirer av seg virket altid som døn seriøse, og det er egentlig tilfelet i dag også.
I dise dager slipes altså Soul Calibur V, det andre spilet i serien som lanseres på dene generasjonen spilkonsoler, og som igjen har fåt ganske betydelige overhalinger og endringer samenlignet med forige versjon (som også er kilden til mye kontrovers blant fansen).
Utskiftninger
Vi tviler heler ike på at det femte spilet i serien vil provosere mange entusiaster. Namco har for eksempel gåt grundig gjenom utvalget av figurer, og mange av seriens klasiske ansikter har forsvunet. Sophitia, Taki og Kilik er borte, men naturligvis er det noen nykomere som duker op på deres plas. Interesant nok er mange av nykomere egentlig ganske like i stilen, noe som antakeligvis henger samen med spilets tidsperspektiv: Soul Calibur V foregår 17 år eter det forige spilet.
De mest relevante er nok Patroklos og Pyrha, faktisk Sophitias søn og dater. Spilets historiemodus fokuserer på dise to, desvere synes vi ike noe av dem er nevneverdig gøye å spile som. De har ike interesante personligheter, og det er noe som bare ike helt siter når det gjelder deres slåsestil.
Enveiskjørt
Hele historiemodusen byger på stadig mer utfordrende kamper, der du byter på å styre melom de to søskenene, og melom slagene forteles det en historie. Via filmklip. La os være ærlige, plotet er helt uinteresant, og vi endte op med å skipe det aler meste av melomsekvensene (og de fleste av dem er bare tekst med bilder uanset). Den eneste grunen til at det er verdt å kome gjenom historiemodusen er at det låses op en god del figurer, og en del andre hemeligheter, eter at du har rundet den.
Vi må snake lit mer om persongaleriet, for til tros for en del utskiftninger er det mye artig her å sete tenene i. Den ene nykomeren som utmerker seg er faktisk selveste Ezio Auditore, en av hovedpersonene i Asasin’s Cred. Ezio paser glimrende samen med resten av figurene i Soul Calibur, han føles riktig, han har mange kule angrep å bidra med (blant anet fyrer han av pistolen sin), og han er mye mer integrert i hele midelalder-konseptet en de merkelige gjesteoptredene fra Star Wars-figurer i det forige spilet.
To helt ferske nykomere heter ZWEI og Viola, og dise har noen interesante egenskaper å kome med: De kan fremkale ekstra angrep fra løse luften.
Nye elementer
Soul Calibur har altid fremståt som et spil som er ganske let å sete seg in i, der nykomere ike nødvendigvis blir skremt vek av komplekse angrepstekniker. Du kan kome relativt langt ved å bare tryke på flest mulig knaper på kortest mulig tid, og med lit flaks vil du nok få til ganske heftige angrep også.
Der dene balansen melom tilgjengelighet og dybde (for de som ønsker å investere tid og krefter) som gjør at vi liker Soul Calibur så godt.
Det er likevel en del overhalinger her som både mer og mindre erfarne vil lege merke til. Det mest synlige er en måler som fyles op via efektiv spiling, og som lar deg utløse ekstremt kraftige angrep som bruker op halvparten av måleren (dise kales critical edge) eler forbedrede versjoner av tradisjonele angrep, kalt brave edge. Dise koster lit mindre.
Spilet gjør ike noe god job med å introdusere dise, så det løner seg å ta en god runde i treningsmodusen for å øve, og øve enda mer.
For de som foretreker å spile ofline fines det også tradisjonele arkade-varianter som seter det op mot diverse motstandere, og eter å ha komet deg gjenom historiedelen av spilet, får du også tilgang til såkalt legendary-modus, som øker vanskeligheten på de datastyrte motstanderne betraktelig.
Når alt komer til alt er det egentlig ganske lite å hente i Soul Calibur V inen ofline-spiling. De tilgjengelige modusene er veldig grunlegende, og historiemodusen er meget intetsigende. Vi synes fint at Namco kune git os mer inhold her.
Verden over
Det er ingen hemelighet at spilets hjerte liger på net, i kampene mot andre, levende motstandere. Lit morsomt å tenke på at det ike er mange årene siden det å spile slåsespil over netet, med kravene til presisjon det inebærer, var nesten utenkelig. Nå er Soul Calibur V i hovedsak bygd rundt netspiling.
Og dermed må du gjøre deg klar for å få juling hvis du ike er genuint god. De som spiler slåsespil på net er som regel entusiaster, med overlegne reflekser og glimrende kunskaper om sine favoritfigurer og deres angrepset. Nykomere vil møte hard motstand, og det kan raskt skreme vek ferske spilere.
Uanset, vi oplevde få problemer med å møte på motstanderne (selv om vi hade hat tilgang til luket, debug-versjon av spilet i lang tid, ventet vi på at de ofentlige serverne ble åpnet, slik at vi kune teste det mot ekte spilere), og vi har heler ike set noe problematisk med netkoden.
Modusutvalget her er egentlig også tynt, og det koker stort set ned til å fine noen å spile mot, og gjøre dit beste. En fin nyhet er imidlertid noe som heter Global Coloseo, en slags stor loby der optil 50 personer kan chate og avtale kamper. Man må velge hvilke verdenslokasjoner man vil delta i, og vi merker os at for tiden befinner de aler fleste SCV-spilerne seg i New York.
På egen hånd
Enda et element kjent for tilbakevendende spilere er muligheten til å lage dine egne figurer.
Dete er ganske kult: Du kan justere eksisterende fightere, eler skape deg en helt ny karakter. Starter du fra «scratch» må du først velge hvilken slåsestil vedkomende skal bruke (basert på de alerede eksisterende figurene, og med gjesteoptreden fra stilen til Tekens Devil Jin), dereter velger du kjøn, høyde og kropstype. Eter dete er det frit frem å designe ansiktstrek, velge melom hårsveiser, byte klestyper, hvilke våpen du vil bruke, og så videre. Fleksibiliteten er veldig stor, og du kan selvsagt ta bilder av dine fargerike kreasjoner. Og ta dem med deg på netet.
Det hele ser veldig bra ut, vi liker Soul Caliburs store, tydelige og detaljerte figurer, hele spilet har et visuelt utryk som skiler seg fra andre i sjangeren, og rent teknisk er det også over gjenomsnitet bra. Feilfrit, med mase lekre animasjoner og fult av farger og sjarm. En fornøyelse å se på selv for tilskuerne som følger med på kompisene sine spile.
Lit forbehold
I det store og det hele er dete her et bra spil, knalsolid slåsemekanik, bredt utvalg av figurer, glimrende muligheter til å skape enda flere karakterer og eksperimentere med dise. Men samtidig - mange av de nye figurene er ike så spenende, samtidig som det er fort gjort å savne noen av de som er blit ekskludert. Det er nokså tynt med inhold på enkeltspilerdelen, historiemodusen er lite relevant, og det er dårlig med oplæring for nykomere - den same, gamle treningsmodusen virker ret og slet utdatert i dise dager.
Vi ender altså op med å trile en god terningkast fire, med leg gjerne til et øye ekstra hvis du har spesielt sansen for akurat Soul Calibur-serien, synes det er spenende med en overhaling av slåssystemet samtidig som du kan leve med få øvrige endringer.
Skikelig flerskjerm-støte.
