Vi følte aldri at The Darknes trengte en opfølger. Vi tror ike så mange andre gjorde det heler. Spilet var veldig fint da det kom i 2007, men masene skrek ike akurat eter en fortsetelse etersom årene gik. The Darknes ble en kulthit.
Men plutselig viser det seg at en opfølger faktisk komer, vi var vist ike ferdige med Jackie Estacado og hans demoniske armer.
Hygelig nok er dene opfølgeren heler ike et spil som bare gir os mer av det same, konseptet er faktisk noe anerledes en forige gang. Det skyldes nok at det er et anet studio som utvikler spilet - det originale teamet i Starbreze er i ferd med å slipe FPS-versjonen av Syndicate, mens The Darknes II ble designet av kanadiske Digital Extremes.
Fornyelse
Nyt studio betyr for eksempel ny stil på grafiken, som er endret fra den oprinelige, mer realistiske formen, til tegneserie-aktig «cel shading». Som paser ganske bra med den groteske volden og de surealistiske sekvensene, samtidig som det ivaretar spilets tegneserierøter.
Vi er fortsat i Estacados sko, det har gåt et par år siden det forige spilet, og Jackie er nå mafiabos. Han tenker fremdeles på sin avdøde kjæreste, og har fåt lit kontrol på den mørke siden av seg selv.
Det varer imidlertid ike lenge, og plutselig komer organisasjonen under brutalt angrep. Vips så er Darknes freme igjen, mektigere en noensine. Det starter relativt tradisjonelt med et angrep på en restaurant, men blir stadig mer skrud og forstyret utover i spilet.
Fire er bedre en to
Det fungerer altså slikt: Jackie kan skyte med tradisjonele våpen, han kan til og med ha våpen i bege hendene samtidig for ekstra efektivitet. Dete fungerer som de fleste skytespil. Men i tileg har vi altså de to demonarmene, og dise aktiveres med hver sin skulderknap. Deres funksjoner er enkle, og ekstremt efektive.
Den venstre armen tar tak i objekter, som du videre kan hive på fiendene for ekstra skade. Den tar også tak i fiendene og løfter dem op, og dereter river dem i styker på utrolig grafiske måter. Objektene som brukes er varierte: Du kan pluke op spyd og kaste dem ret gjenom kropene til motstanderne, bildører kan fungere som skjold, men kan også kape av hoder, og du kan selv tenke deg hvilken funksjon har gasbeholdere.
Gjenom hele spilet blir du fulgt av en liten, apeaktig demon, Darkling. Han viser deg ofte veien og er behjelpelig i andre situasjoner, og desuten baner og urinnerer han, sjarmerende nok. Og den venstre demonarmen kan også pluke ham op og kaste på fiender, som følgelig blir bit i hjel. Gøy.
Den høyre demonarmen benytes til å kute og skjære i forskjelige retninger. Du holder ine høyre skulderknap og beveger den analoge stiken bortover.
Gør
Bege demonarmene i kombinasjon åpner for en lang reke grusome og voldelige angrep, der du river ut involene til de stadig bedre utstyrte motstandere. Alt det fæle du gjør med dem har flere resultater: Det å drepe fiender med den venstre armen gir deg en liten helse- eler amunisjonsopladning, og i tileg til det er kreative måter å drepe på kilden til poeng. Systemet er faktisk noe likt Buletstorm, jo mer kreativ du er, desto flere poeng får du. Og for ekstra kos kan du også rive ut hjertene på de du alerede har drept - det gir også poeng og helse.
Dise poengene brukes igjen på å opgradere diverse egenskaper, for eksempel kan du lære deg å spre grøn tåke, som forvirer motstandere, gi våpnene dine mer kraft, og helt mot sluten av spilet lærte vi os å bruke sorte hul som sugde ale fiendene i nærheten in. Stilig.
Darknes har en svakhet, lyset, noe som bringer en anen dynamik til spilet. Du må aler helst ungå å bli belyst, noe som blir vanskeligere utover da motstanderne tar frem bærbare flomlys som fort sveker kreftene dine.
Holder på speningen
Det er mye her som er relativt «langt ute», de sleme er en organisasjon kalt Brotherhod, som gjerne vil ha Darknes-kreftene for seg selv, og historien er kanskje ike umidelbart enkel å forstå. Det er greit å ha spilt det første spilet. Darknes er tungt plotbasert, fortelingen driver os fremover og klarer å engasjere. Det første spilet var unikt ved å virkelig knyte os til hovedpersonen, og vise os hans genuine følelser for kjæresten Jeny, og i dene omgang dyker vi dypere in i hans mørke sin. De jevnlige besøkene til et sinsykehus, der Jackie kanskje er, kanskje ike er, bidrar til å skape mer usikerhet i forhold til hva som virkelig skjer. Digital Extremes har vært flinke til å balansere fremgangen, de brutale kampsekvensene veksler med roligere øyeblik der du får vandre rundt luksusleiligheten der dine mafiakoleger er samlet.
Hele oplevelsen er underholdene, det er mange fine bret, mye variasjon, historien er interesant og samtidig rimelig sær. Utviklerne har klart å kombinnere det emosjonele, det mørke og det brutale, Jackie er en figur med tydelige forstyrelser som er fascinnerende å utforske.
Levetiden
Problemet er et spilet er over på få timer. Og siden dete er veldig lineære saker, er det ike mange gruner til å gå tilbake. Selv om det låses op en «new game +»-modus, der du kan spile gjenom på nyt med ale dine krefter alerede tilgjengelige, men er det virkelig så mye mer å hente? Ike egentlig, med mindre du veldig gjerne vil makse ut ale dine krefter, noe man ike reker på én gjenomspiling.
The Darknes II har ingen flerspilermodus, og det er vi egentlig glade for: Det er altid hygelig med utviklere som står imot fristelsen til å tvinge in noen onlinebaserte bret bare for å kaste seg på en bølge. I stedet får vi en koperativ kampanje som består av et utvalg opdrag, der du ike spiler som Jackie, men som en av fire, separate figurer. Dise opdragene er mer actionbaserte, selv om også de involverer diverse overnaturlige krefter. En helt fin forlengelse av levetiden altså, og greit å få med seg for å kompletere oplevelsen.
Men som sagt, totalt set er det ike så mye å hente i The Darknes II, du får i beste fal tynt ut noen dager med underholdning ut av det hele. Og det er lit lite.
Spilet er pent å se på, kanskje ike revolusjonerende pent, men fargerikt, detaljrikt, og anerledes en de fleste titler i sjangeren, taket være cel shadingen. Det er også godt å høre at Mike Paton er tilbake som den forskrude stemen til monstrene.
Kune byd på mer
Vi tilbragte en rask helg med Darknes II, og fik set alt det hade å by på. Det er den begrensede varigheten som skufer mest. Det er mye godt her, volden (og lit ufin sex) sørger for at 18 årsgrensen er velfortjent, vi ble definitivt underholdt i løpet av de timene spilet varte, men nå går det ret i hyla og der forblir det nok for godt. Avslutningen kan tyde på en opfølger en gang i fremtiden, vi får se om dene får mer kjøt på beina.
Skikelig flerskjerm-støte.
