Vestlige rolespil er i en god posisjon for tiden. Skyrim var fjorårets absolute høydepunkt, The Witcher 2 gjorde det sterkt, og mange ser frem til spilets Xbox 360-utgivelse. Mas Efect 3 er på ales leper, det same er Diablo III.
Kingdoms of Amalur: Reckoning har det mest klønete navnet av dem ale, men føyer seg fint in i dene tradisjonen. Det byger på ale grunsteinene til klasiske RPG-temaer, moderniserer dem lit, og ender op som et sjarmerende produkt som bør tilfredstile de fleste.
Store navn
Det er lit av et stjernelag som står bak prosjektet. Den eksentriske Ken Rolston er sjefsdesigner, og det er han som også ledet produksjonen av Elder Scols-klasikerne Morowind og Oblivion i sin tid. Den anerkjente tegneseriekunstneren Tod McFarlane (skaperen av Spawn og med lang erfaring som tegner for både DC og Marvel) har ståt for det visuele, mens forfateren RA Salvatore har skrevet historien.
Det må inrømes at til tros for dise store navnene fremstår spilet som veldig trygt plantet i tradisjonen, nesten på grensen til det klisjefylte. Vi lurer faktisk på om alt dete er gjort med vilje, om den generiske følelsen egentlig er en kjærlighetserklæring til sjangeren.
For dete her byger som sagt på alt det klasiske inen vestlige rolespil, her er der dverger og ridere, magi og sverd, mystiske alver, trol og luringer med britiske aksenter.
Men samtidig: Spilets verden er enorm, og vi opdager eter hvert en masiv dybde til historien. Til tros for den noe stereotypiske følelsen er den veldig mange historier her, utrolig mye å bli kjent med og utforske, masevis å involvere seg i.
Egen person
Som i så mange andre rolespil får du skape din egen figur. Personen du spiler er faktisk død - og blir veket til live via en mystisk ritual. Derfor har vedkomende ingen personlighet, og det er med andre ord din job å skape dene. Så vi får designet utsende på helten/heltinen vår, tilpaset de første egenskapene og jobe med å fine vår egen spilestil.
Kingdoms of Amalur kontroleres via et tradisjonelt tredjepersonsperspektiv, og interaksjonen med motstandere utføres via et meget godt kampsystem. Det er ingen hemelighet at slåsingen er rask og veldig actionorientert, men det bidrar i våre øyne til flyten og elegansen her.
Raskt og smidig
Det hele føles som, la os si God of War, eler lignende actionspil. En knap brukes til angrep (sverd, hamere og lignende våpen), en til sekundære angrep (bue, dolker), en til ruler deg una. Ved å holde ine skulderknapene får vi blokert med skjoldet eler aktivert magiske formler. Når du opgraderer figuren din får du tilgang til stadig nye angrepskombinasjoner og mer magi.
Hele kampoplevelsen er kjempegod, og spilets store styrke. Saken er at siden du kan spesialisere deg i så mange retninger, taket være det glimrende opgraderingsystemet, er det vanvitig mye variasjon å hente i kampmekaniken. Veldig bra.
Progresjonen til din figur er igjen veldig tradisjonel. Du får erfaringspoeng for alt du gjør, enten det er å drepe motstandere, løse opdrag eler opdage nye lokasjoner, og de presenteres via en måler nederst på skjermen som viser hvor lenge det er til neste nivå.
Og når du når et nyt nivå får du først spesialisere deg inenfor diverse egenskaper (ting som sniking, dirking av låser eler hvor let du finner skjulte skater), så kan du låse op nye muligheter (inenfor tre kategorier: makt, magi og finese) og til slut kan du med jevne melomrom endre dine ekstra statuser. Hele dete systemet er såpas fleksibelt at du virkelig kan lage deg en figur som behersker mange forskjelige spilestiler - eler meke en superman inenfor en kategori.
Gå tilbake
Det beste av alt: Du vil ofte møte på såkalte «Fateweavers». Dise lar deg når som helst nule ut ale egenskapene dine. Så hvis du er misfornøyd med retningen karakteren din har tat, er det faktisk bare å få tilbake ale poengene, og prøve på nyt! Det er veldig generøst av spilet.
Så, Kingdoms of Amalur blander action og rolespil på en fabelaktig måte, og åpner for enorme muligheter til å tilpase figuren din.
Spilet kan ved første øyekast misforstås lit, det kan virke som om det er en åpen verden vi deltar i, noe a la Skyrim, der vi kan vandre hvor som helst og utforske. Det stemer ike helt. Riktignok er Amalur enormt rent fysisk, men mye mer begrenset. Det består av fem separate regioner, og dise igjen er byget av en reke soner. Dise åpne sonene knytes samen av trange koridorer, så det er ike mulig å bare vandre frit, klatre på et fjel og skue utover verdenen. Det fremstår heler ike så levende. Hver sone har gjerne en by eler et tetsted der inbygerne vandrer lit rundt, men egentlig bare venter på at du skal prate med dem og få opdrag. Fiendene befinner seg stort set på fastsate steder, og venter også bare på at du skal kome og slås.
Og det er ingen tvil om at Amalur er et flot sted, men det mangler genuin personlighet. Veldig mye her ser ut som tat ut av World of Warcraft eler Fable, men uten virkelig egenart. De forskjelige regionene byger på stereotyper (skog, ørken, sumper) og det er let å blande de enkelte sonene samen.
Få sjanser
Det hegner samen med et støre problem med spilet. Som vi sa i starten, det hentes mye inspirasjon fra tradisjonene, og noen ganger er det søt, noen ganger lit plagsomt. Hver gang vi entrer et nyt tetsted ser vi en reke inbygere med store utropstegn over hodene, de sender deg ofte på ganske repetitive opdrag der du skal drepe ti monstre eler knuse noen kaser. Overalt finner du ingredienser som kan brukes til «crafting», overalt finner du penger eler «lot», i kister, eler på hemelige steder som bare opdages hvis du har opgradert egenskapene dine. Det er mange meningsløse slag mot roter eler ulver, som bare fungerer som et midel til å dra in mer erfaringspoeng.
Antalet opdrag er også enormt, utropstegnene er virkelig overalt, i byene, rundt om i verdenen, det er altid noe å gjøre og noe å fine på. Men som sagt, mye av det kan bli småkjedelig.
Derfor er det kanskje ike så dumt å fokusere på hovedhistorien og de vesentlige fraksjonene, bare dise har mange titals timer å by på. Skal du ta med alt, er det vistnok optil 200 timer med spiletid her, noe som kanskje er lit i overkant, når mange av opdragene fremstår som fylmateriale?
Balansegang
Det er diverse andre momenter som ødeleger ilusjonen, som sagt føles ike hele verdenen spesielt levende, og det er få konsekvenser til det du gjør (forbrytelser blir som regel bare glemt eter en tid, vesentlige personer kan bli drept uten at det blir nevnt i eterkant), og du skal helst følge den progresjonen spilet vil at du skal følge. Tar du sjanser og utforsker for mye for tidlig, møter du på for kraftige fiender, men komer du tilbake for å ta opdrag du har hopet over, er det mest sansynlig du som er blit for kraftig og det er lite av verdi å hente. En eler anen form for skalering hade kanskje gjort seg?
Det kan merkes at spilet var en gang i tiden påtenkt som et MMO, ret og slet.
Den visuele stilen og grafiken kan også tyde på det - Amalur er ike den mest unike og detaljerte fantasiverdenen, som sagt kan mange av omgivelsene føles generiske, men samtidig er det utrolig fargerikt og inehar en sjarm som er vanskelig å mislike. Det er et fint sted å tilbringe noen titals timer i. Spilet har ike verdens skarpeste teksturer, ike de mest avanserte lysefektene og animasjonene, men det er behagelig, fint å se på.
Vi liker det
Når alt komer til alt, Kingdoms of Amalur er et spil det er let å få sansen for. Utviklerne har blandet samen elementer av kjente spil, av MMOer og mer historiedrevne titler, og resultatet er underholdene, om noe pregløst. Det er mye her som er i overkant generisk og trygt, noe som er dårlig balansert, men samtidig er kampsystemet så bra, mulighetene til å byge op figuren din så store, og vi kan ike ungå å glede os til å spile lit mer.
Skikelig flerskjerm-støte.
